Rett Vest - noen som har noen historier?

Hei

Ifjor, i 2004 i slutten av september tror jeg det var, gikk Rett Vest av stabelen, dessverre med tragisk utfall. To personer døde i en foss/vassdrag som måtte passeres. Løpet/turen startet omtrent halv åtte i striregn, men med ca 80 personer med godt humør. Ruten går opp Gullfjellet, forbi Redningshytten, over fjellrekken mot Livarden, opp Ulriken og så over de tre første fjellene på 7-fjellsturen. Totalt er det 8 fjell, 50 km og omtrent 5000 høydemetre opp (hvis ikke jeg husker feil). Opp Gullfjellet var jeg sammen med en annen bak mannen som løp først (et godt stykke bak ). På toppen av Gullfjellet ble vi innhentet av en gjeng på 7 personer tror jeg. Ned Gullfjellet mot Markskilfossen og Redningshytten var det rask løp. Da vi kom fram til fossen, hoppet de første rett over, jeg ble stående å hjelpe noen etter meg. Det var svært stor vannføring. Det hadde regnet hele nattet og det blåste og var skodde. Jeg var dårlig kledd for annledningen, shorts, ulltrøye u/vindstopper og joggesko med bomullsokker. Så jeg var konstant våt, noen som i bunn og grunn ikke gjorde noe siden tempoet var såpass høyt. Ved fossen ble en mann som kom etter meg tatt av vannet da han prøvde å krysse, men hadde tydeligvis fremdeles litt tak med bena og klarte å slenge seg mot kanten før fossen føk utfor. Det virket veldig skremmende på meg. Og altså ca. et kvarter etter at vi passerte, mistet to unge menn festet og ble dratt med vannet. Dette visste jeg ingenting om siden jeg var foran dette og fortsatte derfor videre over fjellrekken mot Livarden. Det var skikkelig tåkete og ufyselig vær men varderekken hjalp meg godt på vei. Nede på Unneland etter Livarden ble jeg og en annen jeg hadde møtt på vei ned livarden fortalt av løpet var avbrutt og det var satt inn søk etter de to. Resten av dagen gikk med på å hente seg inn og følge med på nyhetene.

Dessverre endte årets utgave veldig uheldig og trist.

Jeg planlegger å være med i år også, jeg anbefaler turen selv om jeg ikke har gjennomført mer enn halvparten. Planen er å trene på løypen noen få ganger før løpet går av stabelen i høst.

Ellers er 7-fjellsturen veldig kjekk for personer som er aktive i Bergensområdet.

Minnesiden til Henning Madsen (en av de omkomne på Rett Vest) finner du på www.kaskjer.com/henning

Hei

Takk for linken, var inne og leste. Står mye fint der.

Mvh Mathias

Jeg vet ikke om Mathias mente at opplevelsen skulle være knyttet til løpet ”Rett vest”, men iallfall kunne det ha gått den veien med meg i denne beretningen. Vi skulle gå på ski fra Spiterstulen til Gjendebu, og selv om været var guffent og grått med tunge skyer i høyden, ville vi gå over Vestre Memurubre som er en flott skitur i finvær. Det var bare min sønn og meg, men to damer hvorav jeg kjente den ene fra orienteringsmiljøet, spurte om de kunne få gå sammen med oss.

Oppover Hellstugubreen tyknet det skikkelig til, men vi fulgte venstre kanten slik at vi hadde føling med fjellet fram til høyeste punktet på breen. Herfra måtte det bli kompassgang for å treffe Hinnoteskaret som er utgangen av breen. Fra tidligere visste jeg om det dype vindhullet i breen ved Hinnoteskaret. Dette er rundt 20 m dypt (kan vel variere fra år til år) med loddrette isvegger øverst. Det gjaldt å ta kompasskurs med god margin til høyre for dette.

Vi organiserte oss slik at jeg skulle gå foran, så min sønn og så kvinnene hvor hun som var god i orientering, skulle gå bakerst og kontrollere retningen. Under slike forhold (white-out på nynorsk) mister en jo romfølelse og skituppene som stikker opp av snøen, er det eneste faste holdepunkt. Etter noen kilometer på breen skulle vi snart begynne å nærme oss skaret. Plutselig forsvinner grunnen under meg og jeg faller. De andre skjønner ingen ting da jeg plutselig forsvinner, men de stanser heldigvis. Men lykken er med meg for etter bare to meter stanser fallet. Utrolig nok har jeg havnet på en hylle i vindhullet. Denne er knappe meteren bred og kommer på skrå ned fra kanten noen meter lengre bort. Under meg er det blanke isveggen ned til bunnen av hullet. Så jeg kan uskadet krabbe opp til kanten og vi er alle lykkelige igjen. Men jeg følte temmelig stor takknemlighet over at den skråhylla tilfeldigvis befant seg der.

Dette viser at orientering med kart og kompass i vinterfjellet under slike forhold ikke er helt enkelt når det er langt mellom oppdateringspunktene. Dette var før jeg hadde anskaffet GPS. På den annen side gjør jo GPS-en orienteringen mindre spennende og utfordrende.